A-Lista

La Roux - In For The Kill

La Roux kan vanskelig kalles annet enn en blogghype, og den britiske duoen har allerede blitt spådd en så stor suksess at debutalbumet "Bulletproof" kommer ut på major-selskapet Polydor 29. juni. Elly Jackson og Ben Langmaid treffer tidsånden med begges knyttnever med sin synthbaserte pop, i samme gate som Empire Of The Sun, Cut Copy og Crystal Castles. Dette er musikk for "post-ny-rave-generasjonen" (de som elska The Klaxons da de var 16!), som akkurat har fylt 20 og nå er gamle nok til å komme inn på utestedene de uansett har sneket seg inn på med falsk legitimasjon en stund allerede. - Anne

The Ghost of a Thousand - Bright Lights

Fra Brighton i England kommer The Ghost of a Thousand. Vokalist Tom Lacey, gitarister Andy Blyth og Jag Jago, trommis Memby Jago og bassist Gaz Spencer har spilt sammen siden 2004, og tidlig 2007 så This is Where the Fight Begins dagens lys. De følger opp denne med New Hopes, New Demonstrations i disse dager, og det er minst like hardt og kompromissløst. Plata ble spilt inn i Stockholm vintern 2008 sammen med Pelle Gunnefeldt fra Fireside som også står bak pater fra the Hives og the Refused, og kanskje er det den svenske vintern som har gjort plata såpass mørk, trist og kald. Men det er ikke bare mørkt altså, det er også catchy hardcore, selv om det her er mer tradrock. Bright Lights er første singel fra New Hopes, New Demonstrations. - Mari

Magnolia Electric Co - Josephine

Josephine er navnet på Magnolia Electric Co.s nye plate, som slippes 21.juli på Secretly Canadian. Siden forrige ordinære plate, Fading Trails, har Jason Molina flytta til London, mens resten av bandet fortsatt holder til i Indiana. Turnebassisten Evan Farrel døde en tid tilbake i en brann, og det sies at plata på mange måter er en hyllest til han, og at han egentlig skulle være en viktig del av innspillinga. Plata er spilt inn i Steve Albinis(Big Black, Shellac m.m.) studio Electrical Audio, og høres visstnok mer country ut en det tidligere Magnoliasoundet. Men stemmen til Jason Molina slipper man ikke unna, den definerer stadig gruppas melankolske, vakre uttrykk. Tittelkuttet er en liten smakebit på hva man har i vente til sommeren. - Mari

The Kinsmen - Glasshouse Green, Splinter Red

Fans av den relativt ukjente britiske kult - låtskriveren John Pantry kan glede seg om dagen. Endelig er musikken hans tilgjengelig i form av dobbel CDen The Upside Down World of John Pantry på Wooden Hilll (en oppgradering fra en meget begrenset LP - utgivelse fra 1999, ved samme navn og på samme plateselskap). Her samles nesten alt han spilte inn av låter, sammen med grupper som Peter & The Wolves, Sounds Around, Wolfe, The Bunch, Norman Conquest og The Factory, og under sitt eget navn i perioden 1966-71 på plateselskapet Southend-on-Sea, før han valgte via livet og musikken sin til Gud. Blodfansen vil nok savne ett og annet gullkorn her. Mest av alt merkes fraværet av låta "Glasshouse Green, Splinter Red" med The Kinsmen. Den finnes riktignok i en nedstrippet versjon, ment for å skulle være med på et Pantry - album som aldri ble sluppet. Grunnen til at versjonen til The Kinsmen ikke er tatt med har nok noe med at John Pantry kun skrev låta, men ikke var involvert på andre måter i hverken gruppa eller innspillingen. Det er likefullt den ultimate versjonen, og den kan du finne på volum 6 i Rubble - serien, utgitt på plateselskapet Past & Present. "Glasshouse Green, Splinter Red" (spilt inn i 1967) må sies å være en underlig låt. Innpakket i munter popsike, med basuner og strykere, er det lett å glemme hva teksten egentlig handler om - en gartner som begår selvmord! - Even

Rainbow Arabia - Holiday In Congo

Ekteparet Danny og Tiffany Preston utgjør LA-duoen Rainbow Arabia, som slapp Ep'en "The Basta" i fjor høst. 26. juli kommer debutalbumet "Kabukimono", og der håper vi låta "Holiday In Congo" er med. Den gir et godt bilde på hvordan musikken til Rainbow Arabia høres ut, med lag på lag med lyder og sterke influenser fra både arabisk og afrikansk musikk. Spesielt musikk fra Midtøsten har påvirket utrykket til bandet, og Danny har kjøpt inn synther spesiallaga i Libanon, mens Tiffany er skolert i arabiske toneskalaer. Med på produsentsiden på den kommende plata er blant andre Pit Er Pat's Butchy Fuego. - Anne

Tiny Vipers - Dreamer

Tiny Vipers er artistnavnet til Jesy Fortino, en Seattle-basert musiker som ga ut sitt debutalbum "Hands Across the Void" i 2007. Siden har hun fått svært mange postive kritikker, særlig for sine live-opptredener som beskrives som fengslende. Plateselskapet hennes, Sub Pop, mener hun transcenderer en enkel "folk"-merkelapp, og gir ut albumet "Life on Earth" i juli. På dette albumet har Fortino konsentrert seg om å holde det organisk og autentisk, og fokuset er på stemmen hennes og en nedstrippet gitar. - Rikke

Sonic Youth - Malibu Gas Station

9.juni er et av verdens beste band, om man kan få være en smule subjektiv, her med sitt sekstende album. De har fylt hullet etter Jim O'Rourke med Marc Ibold fra Pavement på bass. Lee Ranaldo, Thurston Moore og Kim Gordon bidrar alle på vokalfronten, og det bidrar til en variert plate som summerer opp det de har gjort på de foregående platene. Sola skinner virkelig på den plata her, det er fengende rytmer og gode melodier, over et lag av den sedvanlige Sonic Youthstøyen. Til tross for at hele gjengen begynner å komme litt opp i åra spiller de fletta av enhver breial rocker i tjueåra, noe alle som så dem på øyafestivalen i fjor nok er enige i. Det er vanskelig å velge en favoritt på plata, men på Malibu Gas Station tar Kim Gordon oss med til sitt eget California, og det klarer man jo ikke å motstå. - Mari

YACHT - Psychic City

YACHT startet opp som soloprosjektet til Jona Bechtolt, tidligere medlem av The Blow. Jona fikk etterhvert med seg Claire L. Evans og ble en heltids duo. Den 28. juli slipper YACHT sitt fjerde album ’See Mystery Lights’. Førstesingelen fra plata, ’Psychic City’, har en ganske interessant historie bak seg. Originalversjonen av låta heter egentlig ’Voodoo City’ laget av en fyr ved navn Rich Jensen og gitt ut på kassetten ’Two Million Years’ av K Records i 1987. YACHT har lånt Jensens tekst, samplet deler av originalen og laget en ekstremt catchy pop-elektro låt, en slags oppfølger til fjorårets ’Summer Song’. På sine hjemmesider skriver bandet om de mange inspirasjonskildene bak låta og har lagt ut en mp3 av Rich Jensens versjon. YACHT annonserer også at i tillegg til albumet vil de gi ut en mix-tape av alle låtene som inspirerte plata. - Ann Kristin

Andreas Palegolas - Cuckoo

CUCKOO er soloprosjektet til Andreas Paleologos som er bedre kjent for de animerte små potetlignende figurene på MTV. Med CUCKOO tar Paleologos oss med inn i en rytmisk, elektro-popverden inspirert av TV-spill fra 80-tallet. Med seg på denne singelen har han fått med seg Jenny Hval fra Rockettothesky og hennes hypnotiserende, til tider barnslige stemme og hans sensuelle popvokal gir CUCKOO deg følelsen av å være et sted mellom drøm og virkelighet og et ønske om å gå barfot i gresset en sen sommerkveld! Vi gleder oss til albumet som slippes senere i år. - Anette

Bear Hands - What a Drag

Bear Hands har siden oppstarten i 2006 sluppet ep'en "Golden", og nå sjutommeren "What a drag" hvor man finner låta med samme navn som vi spillelister på Radio Nova denne uka. Firemannsbandet lager melodisk gitardrevet popmusikk, og både gitarene, melodiene og ikke minst falsettvokalen minner mye om MGMT - noe som burde trigge nysgjerrigheten til de fleste pophoder. - Anne

Blank Dogs - Tin Birds

Blank Dogs er aliaset til Mike Sniper. En fyr som pleier å gjemme ansiktet sitt bak lag på lag med laken og masker. Med sideprosjekter som TEETH, Roman Soldiers og The Mayfair Set og som grunnlegger av labelen Captured Tracks, er Sniper en av de mest aktive og kredible skikkelsene i Brooklyns musikkscene. Men det er med enmannsorkesteret Blank Dogs at Sniper kanskje har gjort seg mest bemerket. Nå kommer han med sin andre fullengder, Under and Under. En plate spekket med deilig, støyete, popa beach-pønk. På låta Tin Birds ligger Blank Dogs sin stemme som vanlig godt pakket inn i feedback, bak noen latterlig catchy gitarriff. Slippes på In the Red 2. juni. - Ann Kristin

Firefly Effect - Never By Your Side

En av fordelene med å henge rundt flinke musikkfolk i Oslo er at din egen læringskurve kan bli passe bratt på relativt kort tid. Firefly Effect, med frontfigur Truls Solerød Johnsen i spissen, har holdt til ved Lufthavna nede ved Mir noen år nå, og effekten av det livlige musikkmiljøet har endelig kommet for fullt. Jeg så Firefly Effect på Spasibar for halvannet år siden, og da virket prosjektet noe uferdig. Heldigvis har bandet fortsatt å jobbe med de flotte harmoniene som kjennetegner musikken, og på "Never By Your Side" sitter det meste. 80-talls-synth, sommerlige Beach Boys-riff og et enkelt refreng som alle kommer til å synge med på i ukene fremover. - Kjetil

Grizzly Bear - Two Weeks

En kan få følelsen av at endel band som ved de enkelst mulige klassifiseringskategorier faller innenfor de generelle indie/folk/den merkelige og kleine "new/freak-folk"-merkelappene egentlig ikke betyr så mye - at de fyller et allerede tett befolket rom som ingen egentlig bryr seg om. Men rist av deg det siste sideprosjektet til en fra Devandra Banheart (som forresten ikke har noe med saken å gjøre) og våkn opp! Grizzly Bear er klare med Veckatimest - sitt tredje, eller andre, eller beste, album. I 2006 ga de ut Yellow House, som var bandets andre offisielle album men det første som et fullverdig band (det første, "Horn of Plenty", var vel egentlig Ed Droste sitt soloprosjekt), og 25. mai kommer oppfølgeren der tilstedeværelsen av 4 dyktige og kreative musikere for alvor begynner å sette sine spor. Veckatimest er oppkalt etter øya bandet spilte inn plata på, og helt siden nye Grizzly Bear-låter begynte å dukke opp i livesett rundt omkring har det vært klart at dette bandet er klare for å tre ut av den relative anonymiteten og inn i anerkjennelsen som et av vår bisarre musikalske samtids beste band! Se opp for et garantert overbevisende livesett på Øyafestivalen. - Rikke

The Felice Brothers - Run Chicken Run

The Felice Brothers fortsetter der Bob Dylan slapp i 1969. De tar opp country folk hansken, og viser at dette er en blanding vi har hørt alt for lite til. Lydbildet er hakket mer skrantent og hest en Dylans, men temaene og melodiene er tydelig inspirert av den krøllete poeten. Deres siste plate "Yonder is the clock" er deres andre utgivelse på et stort label, og tittelen er hentet fra Mark Twain. Selv er brødrene (tre stykk, pluss to kompiser) oppvokst nord i New York med en snekker til far. Karrieren begynte i New York Citys undergrund, før de måtte over til England for å få utgitt noe. Det er først de siste årene at de har kommet på en amerikansk selskap. Noe som kan sies å være gledelig, for fortsetter brødrene i dette sporet kan de få en meget bra karriere. - Øystein

Jay Reatard - It Ain't Gonna Save Me

Den vanvittig produktive garage-rock/power-pop-prinsen Jay Reatard er igjen aktuell med en ny utgivelse. I august kommer et nytt album som heter "Watch Me Fall", men allerede nå har Jay lagt ut en sang fra plata på nettsidene sine. "It ain't gonna save me" er Jay Reatard på sitt mest catchy - et lite skritt tilbake fra de litt mer dystre tendensene fra fjorårets singelserie på Matador og In The Red. Men også der fantes flere sanger som er så fengende at de grenser til vanedannende. Men hvis du først skal ha en sang på hjernen, kan det raskt bli mye verre enn Jay Reatard. Han er booket til Øya i sommer, og de som så han i Oslo i mars fikk en forsmak på det hektiske og energiske liveshowet han helt sikkert stiller med der også. - Rikke (og Ann Kristin)