Nettredaksjonen

Nettredaksjonen i Radio Nova jobber med å gi deg utfyllende stoff relatert til radioprogrammene våre. De vil publisere videosaker, artikler og fotoserier som gir deg som lytter muligheten til å få vite enda mer om det du nettopp har hørt på radio.

Øya dag for dag - Selve finalen

av Kathinka Wang, søndag 13. august, kl. 11.48

Lørdagen betyr dessverre (eller heldigvis?) den siste dagen av Øya. Dagen bød på syke show, gamle menn og en baby.

Les mer på Nettredaksjonen

Øya dag for dag - Tårer og tilbud

av Kathinka Wang, lørdag 12. august, kl. 13.39

Fredagen bød på usedvanlig gode konserter og mye svette folk.

Les mer på Nettredaksjonen

Øyamat: Elgbab

av Markus Uttisrud, fredag 11. august, kl. 17.38

Da jeg fant ut at jeg skulle anmelde mat på Øyafestivalen, så jeg for meg å måtte betale 150 kr for en bakt potet som jeg bare kom til å...

Les mer på Nettredaksjonen

Øya og den vanskelige kunsten (å finne frem til)

av Sunneva Elvarsdottir, fredag 11. august, kl. 17.36

Øya byr i år på kunstopplevelser i form av alt fra volvekraft til container-kino

Les mer på Nettredaksjonen

Øya dag for dag - Spinnville tilstander

av Kathinka Wang, fredag 11. august, kl. 12.10

Torsdagen på Øya bød på lykkeligere mennesker og noen overraskelser.

Les mer på Nettredaksjonen

Øya dag for dag - Pistoler og gjørme

av Kathinka Wang, torsdag 10. august, kl. 12.01

Endelig er årets riktigste festival tilbake - og vi VET at du har gledet deg. Her får du onsdagens største ups and downs.

Les mer på Nettredaksjonen

Anmeldelse: OverOslo 2017. Hvor er alle studentene?

av Aksel Korneliussen, søndag 25. juni, kl. 12.56

OverOslo leverer en helhetlig god festival med bra musikalsk lineup og en deilig festivalopplevelse. Likevel er det svært få studenter som tar turen. Hvorfor er det slik?

Les mer på Nettredaksjonen

6 ting du har gjort feil hele livet

av Sverre Nielsen, fredag 10. februar, kl. 14.19

Klikkjournalistikken har gitt oss så mangt; ting du ikke lurte på, google-translate kjendisnytt, mengder med quizer om Dawsons Creek og generelt dårlig smak i munnen. Den handye onkelen til "Hvor-er-de-nå"-sakene,...

Les mer på Nettredaksjonen

Studentnyheter

Øyafestivalen: Like tilgjengelig for alle?

fredag 11. august, kl. 15.09 · av Mathea Reine-Nilsen for Nettredaksjonen

Hvordan er det å ferdes rundt på Øya med krykker? Vi har testet fremkommeligheten på sommerens store høydepunkt for tusenvis av Osloborgere.

Øyafestivalen har lenge vært en godt etablert kulturhappening i Oslo. Hver august trekker folk og fe mot Tøyenparken for en firedagers fest med et godt variert program – for ikke å snakke om klientell. For det finnes egentlig ikke ingen ”typisk Øya-gjenger”, selv om vi liker å tro det; det var ikke bare blomsterkranser i publikummet til Lana. Tidligere denne uken ble jeg plutselig del av en Øya-minoritet selv, etter å ha prestert å dra på meg et lite brudd i stortåa ved å velte en melketralle på foten. Men, ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe, og plutselig var jeg i en ypperlig posisjon til å vurdere fremkommelighet på Øya, med hjelp fra en 100% mobil søster.

Innslipp

Onsdagens konstante regnskyll ga bange anelser hva gjaldt terrenget jeg kom til å bli møtt med på torsdagen. Jeg forventet gjørmebad uten like, men med temperaturer som holdt seg over tjue store deler av torsdagen, var det heldigvis ganske tørt da jeg ankom i firetida. Som en noenlunde erfaren festivalgjenger, liker jeg i det minste å tro selv, var dét å plutselig være avhengig av krykker en utfordring til å begynne med. Heldigvis fikk jeg lånt en sekk, skjønt presset fra køen til akkrediteringsboden gjorde det en smule utfordrende å håndtere ID, mobil med referansenummer og krykker.

Et stort pluss var det heldigvis at treplater var lagt utover, men så snart de tok slutt ble det fort mye styr med krykker som satte seg fast i gjørmen og en slippers (eller er det slipper i entall?) som spratt av i tide og utide. Dette fremkalte en viss følelse av dusthet, da jeg ikke er så fryktelig stødig av meg i utgangspunktet (ref brukket tå som følge av melk). Men, en annen fordel er at det tross alt er god plass!

Området

Tøyenparken er stor. I så måte blir det veldig hva du gjør det til – å stille seg lengst fremme ved scenen er jo ikke strengt tatt nødvendig for min del. I tillegg er det asfalterte veier, noe som forenkler det hele ytterligere. Første konsert på vår plan, Sampha, hadde attpåtil et publikumsområde som var fullstendig asfaltert. Med høye forventninger plasserte vi oss skrått til høyre for scenen, med gode exit-muligheter og en vegg jeg kunne lene meg mot. De første fem minuttene var lovende, men så ble det noe flere folk.

Det er jo ikke til å legge under en sten at dersom du befinner deg på en norsk festival, kan du fort føle deg omringet av godt berusede mennesker – rusa på alkohol, og rusa på lykke. De som kun gikk under den første kategorien var slettes ikke verst. Ja, de var noe ustabile og klønete, men til gjengjeld fryktelig beklagende etterpå. De som kombinerte de to rusfølelsene derimot, som spratt rundt i vill lykkerus, var noe mer utfordrende. Litt utover i konserten er det godt mulig at ansiktet mitt uttrykte en viss irritasjon, da to damer iført refleksvest informerte meg i en noe nedlatende tone om at ”vi har sånne egne handicapområder, altså”. Plutselig følte jeg meg litt som en byrde der jeg sto og ubevisst tok opp en del plass. Den infoen fikk jeg gjentatt flere ganger utover dagen.

Halvveis i konserten fant vi ut at det var på tide med et toalettbesøk. Ettersom jeg ikke føler at jeg kan stemple meg selv som fullstendig handicappet og dermed benytte meg av fasiliteter som for eksempel de i rullestol har klart større behov for, gikk jeg for en ”vanlig” do. Dessuten var det faktisk rullestolkø til handicaptoalettet; desto større grunn til ikke å presse meg inn der med en patetisk, men vond, tå. I og med at det var tidlig på dagen var hele besøket relativt uproblematisk, og i tillegg hadde jeg et lite sidekick som fungerte godt som stumtjener når det var nødvendig.

Nova-plikter

Etter å ha unnet meg litt fritid så jeg meg nødt til å komme i gang med litt seriøst arbeid (ish). Passende nok ble vi overfalt av en guttegjeng full av medlidenhet for stakkars meg med brukket tå, noe jeg utnyttet til det fulle. Ut med mikrofon og mobil, klar for intervju. Her kan vi tenke tilbake på det jeg nevnte med kombinasjonen av det å være høy på livet og samtidig ha en viss promille. I løpet av knappe tre minutter var krykkene mine forsvunnet, samt vindhetten på mikrofonen – som en av karene kommenterte ”så ut som en marshmallow” før han rev den av og løp av gårde, flaksende med armene. Jeg utsatte resterende intervjuer til lørdag.

Flere konserter

Neste ut var Mac DeMarco på Vindfruen, scenen like ved hovedscenen Amfiet. Innen da hadde jeg begynt å kjenne på blemmer i håndflatene, og var lite positivt innstilt til oppoverbakkene, da parken er noe kupert. Bedre ble ikke dette av å bli forbikjørt av elektriske rullestoler – heller tvert imot. Skulle likt å tenke at jeg var mer storsinnet enn som så, men den gang ei. Mac var kjempebra. Publikum; not so much. Igjen plasserte vi oss strategisk langt nok bak til at vi kunne unnslippe om nødvendig. Likevel sparket festglad ungdom vekk krykkene mine gang på gang, og jeg følte ett mer samhold med de oppgitte 50-åringene rundt meg enn de livsglade 20-åringene.

Er det én ting jeg savner, så er det flere sitteplasser. Sitter man i rullestol holder det med en rampe og egne opphøyde områder, men selv kjente jeg at jeg hadde satt stor pris på flere muligheter til å hvile bena. Nå skal det sies at jeg sannsynligvis ikke ville tenkt over dette kunne jeg satt meg hvor som helst, men slik var nå ståa.

På en av kveldens to avslutningskonserter, The xx, storkoste jeg meg derimot. Der vi satt over lydteltet i solnedgangen rammet inn av med melankolsk musikk, kjente jeg på hvor glad jeg er i Øya. Selv om folk ikke er så flinke til å ta hensyn til enhver tid, er det faktum at Øya er romslig, et enormt pluss. Dessuten er en brukket tå slett ikke det verste å ferdes rundt med, alt ettersom.

På slutten av kvelden tillot jeg meg å dra handicapkortet for første gang, som gjorde at vi fikk gå ut øverst fra området, selv om det kun var for de i rullestol. Litt skittent, men litt deilig. Alt i alt er Øya helt kurant enten du er frisk til fots eller ei – hva publikum bedriver kan ikke festivalen ta ansvar for. Terningkast tusen.

(Toppfoto: Mathea Reine-Nilsen)

Legg igjen kommentar:


Hva heter denne radiokanalen?


Atom-feed