Regi: Ruben Östlund
Lengde: 1 t. 59 min
Nasjonalitet: Sverige

Fem innvandrergutter i Göteborg klarte med rollespill og psyskisk terror å rane et førtitalls barn for mobiler, penger og klær. I filmen Play får vi se et slikt scenario, som går over en hel dag, utspille seg.

Dette er en spennende film. Den er hyperrealistisk, den er fascinerende i tematikk og teknikk, den er alvorlig og tankevekkende, og til og med morsom. Det er så mange debattstartere i filmen at man ikke klarer å summe en, før en ny diskusjon blusser opp i hodet ditt. Ruben Östlund er et geni.

Nå skal dette være en anmeldelse og ikke et debattinnlegg så jeg sier det såhär: filmen er genial. Jeg har lyst til å krangle med noen etter å ha sett den. Ta med deg noen du kan snakke lenge med om du skal gå å se filmen. Og det syns jeg du skal.

Skuespillet: både de med afrikansk bakgrunn og de med kastrert (ops!) svensk bakgrunn er så realistisk at jeg lurer på om Östlund har snakket usant og egentlig er en litt creepy stalker. Det er villt å se de afrikanske ulvene sirkle de svenske sauene.

Det er humor i filmen. Hæ? Joda. Östlund gjør litt narr av oss. Det er friskt og fint. Særlig togkonduktøren som ikke vet hva han skal gjøre med en krybbe som står forran en nødutgang er hysterisk morsom etterhvert. Men denne lille bihistorien er en smule åpenbar i symbolikken sin, og man føler seg litt manipulert oppi allt realismen. Det er dumt, men morsomt. Så jeg vet ikke jeg.

Filmen bør vises for alle 7ende klassinger, foreldrene deres, tannløse politikere og resten av folket. Det hadde vært fint med noen skikkelig diskusjoner med hva vi gjør med folk her i landet. Både de som trikler inn, og de som har vært her i tusen år. Diskusjoner som handler om ting som ikke blir diskutert. Kan du gjette hva jeg sikter til?

Karakter: 8/10