Det finnes et vakkert land langt borte. Et land med dype skoger og høye fjell. Med frodige høyfjellsplatåer og åser som bølger seg ned i havet. På den andre sida av fjella er regnskogen, en nasjonalpark, en folkegrupper som knapt har hatt kontakt med den såkalte sivilisasjonen. Og under det hele ligger olja.
Ikke ulikt Lofoten, men på ingen måte likt Lofoten.

Vi bruker tida på å være bakstreverske og kranglete. Vi bekymrer oss over en høy kronekurs. Vi reiser verden rundt og deler ut disse dyre kronene våre i et forsøk på å bryte ned forestillingen om nordmenn som en gjeng lite miljøbevisste og egoistiske fjellaper.
Vi har et vakkert land. Dessverre, men også heldigvis, ligger det olje i berggrunnen et sted utafor fjordene, utafor fjella, dalene og skogene.

Det finnes en annen diskusjon, i et helt annet forum. For hva er egentlig mest verdt? Natur og menneskerettigheter, eller olje?
I følge FNs utviklingsprogram UNDP er natur og mennesker verdt temmelig nøyaktig halvparten av olje.

I kjølvannet av Chevron (tidligere Texaco) og BPs behørige voldtekt av vår mors regnskogsgrønne lunger, har en enkel tanke vunnet fram: La olja ligge. I forholdsvis fattige Ecuador, der får de det til.

En venstrebølge har skyldt inn over Latin-Amerika de siste åra. Oljeindustrien i flere land, deriblant Ecuador, har blitt nasjonalisert.
For ganske nøyaktig en måned sia kom gladmeldinga fra FN. Utviklingsprogrammet og myndighetene i Ecuador hadde kommet til enighet om å ikke hente opp olja ved Andesfjellenes føtter. Som kompensasjon for den antatte salgsverdien på sju milliarder amerikanske dollar, vil Ecuador motta 3,6 milliarder USD. Eller vil de det?
I følge Erik Solheim er det ikke aktuelt for Norge å bidra til akkurat dette prosjektet. Vi får håpe det finnes mindre trangsynte mennesker et annet sted.

Hva vi bør lære?
Vel, kanskje bør vi la vår egen olje ligge. Kanskje bør vi heller pumpe gamle oljepenger inn i utdanning, forskning og naturvern.
Men det skjer vel neppe. Moder jord vil blø så lenge det finnes mennesker.

Hør lydutgaven her:

Jim Morrison var en av ikke reint få som hadde forstått – så tidlig som 1967 – at verden var på vei i dass. Lytt og lær.