Her plasker vi altså rundt i kjølevannet av en trafikkulykke, der en litten guttunge har blitt påkjørt og alvorlig skadd. Kommer gutten til å overleve? En ugrei situasjon for alle de involverte, ikke minst sjåføren Jon (Torbjørn Harr) – som kanskje ikke bare hadde uflaks. Og et ganske fint utgangspunkt for en film: hvem har vel ikke a) vært i en bilulykke eller b) vært helt forjææææææævlig nære på.

Uten å spoile altfor mye, kan det sies at denne filmen handler om skyldfølelse, behov for å plassere ansvar, og de etterlattes trang til å forstå. Klassisk norsk film-materiale altså, og ikke helt ulikt f.eks deUSYNELIGE. Så klassisk (evt. oppbrukt?) at jeg i kinosetet merker at jeg egentlig er ganske fientlig innstilt til denne filmen.

Men så begynner filmen da, og den er jo slettes ikke så gæærn.
Her deles informasjon tidvist raust og tidvis sparsommelig ut, hvilket gir filmen et fint og litt uforutsigbart driv. Uvisshet vekker nysgjerrighet, såpass har debuttant Thomas Wangsmo forstått. Dreiepunktet i filmen er forholdet mellom guttens far (Fritjof Såheim) og den nevnte sjåfør-Jon. Gradvis får vi et innblikk i deres psyke. Dette er jo ikke så greit for noen av dem, stakkars.

Inn i mørket tusler greit avgårde, og fortjener heder og ære på et par punkter. Jon f.eks er en ganske sammensatt karakter; ingen Raskalnikov, men grei nok. Hans bittelille løgn den vokser og gror. Kåre Conradi spiller slesk advokat som sier tinga du vil høre, men ikke tør fortelle deg selv. Fritjof Såheim er flink til å se bister ut. Laila Pettersen presterer ypperlig som den påkjørte guttens mor, hun er akkurat passe fattet. Filmen hanker dessuten inn et bonuspoeng for å ha droppa den jævla fuckings kuk-svømmebasseng-scenen.

Men alt er ikke bare lyst. Det er en underliggende følelse av noe ungdomsskolestil-aktig over denne filmen. Jeg får Halard Rosenløv-Eeg vibber over hele kroppen. Ikke bra. Altfor mye informasjon er tynt forkledd som utroverdig dialog, og billedbruken blir ofte i overkant plump. Filmer som denne bør helst a) liste seg så still på tå, Haneke-style, eller b) være helt iskalde, jfr Erik Skjoldbergs mesterlige NOKAS, syntes nå jeg. Her blir det l alt mye musikk-montasjer, “tause og nære” scener, og annet vås.

Helt på tampen mister Wangsmo fullstendig kontroll, og all troverdighet blir med et trylleslag forvandlet til koldtbord-filosofisk fjolleri. Det forhastede “an eye for an eye makes the whole world blind”-fjåset på slutten torpederer effektivt denne filmen rett i trynet. Synd, for her var det nesten land i sikte.

Alt i alt kan man vel si at det er best å ikke kjøre på bittesmå unger med bilen sin.

Karakter: 6/10