Det begynner med at jeg får en CD i posten: “Lukk Opp Kirkens Dører
- A Selection Of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980”

Jeg begynner med blekka. Jeg blar meg gjennom bakhistorien før jeg tør gi meg i kast med selve musikken. Låttitler som ‘Hør en lignelse’, ‘Herre over alle slekter’ og ‘Kort appell’ gir visse forventninger. De gir visse halvkvalmende assosiasjoner til klamme kristendomstimer. Et fjernt minne om salmene vi måtte pugge. Salmer jeg for lengst har fortrengt.
Og nå vender jeg altså tilbake til kirkas musikk idet cd-skuffen glir igjen, tolv år etter at jeg var ferdig med kristendomstimene for godt.

Det var i de dager sekstiåttergenerasjonen hadde herja en stund at frikirkas overhoder samla seg for å finne ut om ikke også djevelens musikk hadde noe godt i seg. “Hva skal vi gjøre med disse fortapte barna,” sukka de med et bilde av en ung, utmagra junkiemor på netthinna.
Hvordan få ungdommen bort fra kommunisme og dop og rock & roll & soul?
Løsninga var forholdsvis enkel i et land av menighetshus og en framvoksende ten-sing-bevegelse: Utstyr musikalsk, kristen ungdom med instrumenter. Gi dem forholdsvis kleine tekster. La dem danse (med Gud).

Slik blei funken omskapt i et norsk, kristelig lydbilde. Jesus kom ikledd slengbukser. Englene var utstyrt med barytonsax og perkusjonsinstrumenter. Gitarene var elektriske. Beaten off-beat. Ungdomskulturen ble, i form av en reversert utgave av djevelens musikk, invitert inn i kirka. Og for meg, tretti – førti år for seint ute, er resultatet på mange måter skremmende.
Én ting er for-dommene, (selv en sekulær, ung mann som jeg har en forståelse for at termen ‘religiøs musikk’ ikke utelukkende betegner noe negativt) én ting er de tidvis kleine tekstene, den overdrevent sakrale vokalen, noe annet – og det virkelig skremmende, er kompet, instrumentalprestasjonene.
Der jeg på et barnslig vis skulle ønske at det var utight og vindskeivt, er det dessverre stort sett tight og vellydende, i hvert fall i sammenlikning med det som skjedde i sekulært, norsk musikkliv innafor samme sjangre i samme tidsrom.

For noen år sia kom samlinga “NRK Sessions: Soul, Afro-Jazz And Latin From The Club 7 Scene” ut på samme label (Plastic Strip Press) som “Lukk opp kirkens dører”. Jeg forhåndsbestilte plata og gikk dagevis i en barnlig forventningsrus. Dessverre var den temmelig skuffende. Ikke gjennomgående ubrukelig, men mange låter bar preg av noget utight komping, av litt sure horn, av ikke helt gjennomtenkt instrumentering. Kort sagt var summen av låtene hakket dårligere, ser vi bort i fra den sakrale vokalen, enn på “Lukk opp kirkens dører”.

Heldigvis, må jeg vel si, er vokalen og tekstene stort sett malplassert i kirkas forsøk på å gjøre gud hipp. De får liksom ikke tekstene helt ned på jorda. Én ting er reggae, ingen tvil om at det på mange måter er religiøs musikk. I møte med reggae forventer jeg én type vokal, jeg forventer én type symbolikk. I møte med funk og soul forventer jeg ikke en like uttalt religiøsitet. “Lukk opp kirkens dører” framstår bakstreversk og progressiv til én og samme tid. Musikalsk sett må dette – sett i lys av tida og i en norsk sammenheng – ha vært temmelig progressive band, med temmelig progressive låter, men hva hjelper det når en prog-funk perle som “Konklusjon” med Good News, blir brutt opp av en (frikirkelig) jah-chantende, Arne Bendiksensk Eivind Åslid?
Jeg blir kvalm og kåt på en og samme gang. Gi meg instrumentalspora og jeg vil lytte om og om igjen. De vil bli min lønn i (fra) himmelen – de vil svinge for alltid i eteren.
Med vokal er det dessverre umulig for meg, som sekulær ung mann, å skulle lytte seg gjennom denne plata annet enn i rein nysgjerrighet.

Og konklusjonen? Hvorfor klang det i utgangspunktet bedre enn samtidas sekulære funk og soul? Vel, de var vel kanskje hakket mer edruelige i kirka enn på Club 7.

Jeg vil gjerne avslutte med et utdrag fra en av de, betegnende nok, mindre kleine låtene på “Lukk opp kirkens dører”. I Presens’ låt, “Du kan ikke ta det med deg”, er vokalen temmelig normal, og teksten … eh, ja, i hvert fall religiøs på en folkelig måte.

“En mann gikk bort til jesus. Han var både rik og stor. Han hadde alle goder man kan ha på denne jord. Han hadde penger, han hadde makt. Han hadde rikdom, han hadde prakt. Han sa jeg har gjort som gud har sagt, jeg har hold hans bud og ord. For jeg vil jo bli frelst og komme inn i himmelen. Men jesus sa, det er en ting til du bør gjøre da min venn. Gi bort alt du eier og følg så etter meg. For om du eier hele verden så kommer du ingen vei, for du kan ikke ta det med deg (…) inn i himmelen.”

(Foto: http://www.plasticstrip.no/http://www.rockipedia.no/Vault.aspx?entity=35759)

Enkelte låter fra “Lukk opp kirkens dører” forsvant ut i eteren med Funkiga timmen 23. mars mellom kl. 22 og 23 på FM 99,3 / http://radionova.no/